Ok, her er greia:
De som kjenner meg vet at jeg er et innbarka (nytt uttrykk?) b-menneske som ikke har anlegg for å sove på dagen. Et av de tydeligste tegnene på at noe er galt med meg, er hvis jeg sover på dagtid.
Men i dag er på sett og vis et unntak, for nemlig: Jeg har jo vært en del syk i det siste, noe som har medført grundig forstyrret søvnrytme - og i natt sov jeg to timer (dels grunnet andre ting som ikke direkte har med meg å gjøre).
Jeg greide faktisk å stå opp halv åtte, dusje og fikse håret freshe meg litt opp, så godt det lot seg gjøre, før jeg løp av gårde skiftet sko et par ganger og løp for å rekke t-banen.
Jeg rakk første forelesning! |
Men så...
...Hadde jeg tre timer pause mellom første og andre forelesningsøkt. Jeg var veldig trøtt, egentlig helt fjern, og så vel ikke helt ut som jeg hørte til på denne planeten, hvilket jeg også fikk bekreftet av visse medelever.
Dermed tok jeg turen til p100, til min kjære bror. Han ofret sin pensumlesing i sengen for at jeg skulle få sove der et par timer, og leste pensum i sofaen sin i stedet.
Tusen takk, jeg skal bake muffins til deg en dag for det!
Og så...
...Skulle jeg stå opp. Narve prøvde nok å vekke meg et par ganger før jeg var i stand til å identifisere mine omgivelser. Jeg var langt inne i wonderland, og drømte om sirup. Det var som om jeg lå i senga og det ble ringla sirup over meg, så jeg ikke greide å røre et eneste lem av mitt slakt. Men, som allmennkjent, kan jo de merkeligste ting være fullstendig logisk i vår drømmefantasi (det var nemlig ikke vanlig sirup som ble helt over meg, men lønnesirup. Helt greit det, for så vidt, men det er jo ikke så fryktelig seigt at det gjør noe...).
Men jeg kom meg altså opp etter hvert, fikk på meg sko, jakke og sjal, og tuslet i vei (var forresten innom Gastro og kjøpte meg tre rosinboller etter anmodning fra min bror) mot skolen.
I dét jeg passerte første busstopp kom bussen som skulle samme vei som meg, til Majorstuen. I min fortumlethet gikk mitt ubesluttsomme vesen 1 skritt frem og 1 tilbake noen ganger, mens jeg lurte på om jeg skulle gå på bussen.
- Det gjorde jeg ikke. Jeg var rett og slett ikke kapabel til å utføre en slik akt av spontanitet i den tilstanden jeg var i på tidspunktet.
Bussen kjørte, og jeg ble stående igjen på fortauet og se etter den. Da tenkte jeg:
Søren.
Så lo jeg litt av meg selv, mens jeg rusla videre nedover gata, forbi den lille kaféen hvor ei koslig dame vasket og ryddet utebordene, og til skolen.
| Jeg rakk siste ti minuttene av siste forelesning. |
